Bilder etter stikkord - sykkel
« tilbake |
Informasjon fra Wikipedia - http://no.wikipedia.org/wiki/sykkel
sykkel (fra gresk: kyklos, «hjul»), også kalt tråsykkel, er et framkomstmiddel som drives av muskelkraft, vanligvis ved at føreren holder et sett med pedaler i gang.
Sykler finnes i flere utgaver, både med ett, to, tre og fire hjul. Tohjulssykkelen er mest vanlig. På grunn av at sykkelen drives med pedalkraft, er den et miljøvennlig alternativ til motoriserte framkomstmidler, som for eksempel bil eller motorsykkel.
Foto: Andreas Praefcke] JarvinSykkelen som oppfinnelse kan ikke krediteres til én bestemt person. Det foregikk en utvikling hvor pedaler, kjedetrekk, gir ble tilføyd sparkesykkelen, som var den første konstruksjonen som lignet nåtidens sykler.
Det er heller ikke sikkert hvem som oppfant sparkesykkelen. Det finnes angivelig tegninger laga av Leonardo da Vinci-eleven Giacomo Caprotti som forestiller en sykkel, men det er omstridt hvorvidt det er en forfalskning, og om konstruksjonen faktisk kunne fungere som en sykkel. Andre kilder angir greven av Sivac som oppfinneren, da han i 1791 skal ha konstruert en sparkesykkel, men teorien er omstridt.
Langt mer pålitelige er beretningene om tyske Karl von Drais, som i 1817 fant opp det som skulle bli kalt «dresinen». Her var det snakk om en tohjulet sparkesykkel hvor syklisten satt overskrevs og sparka seg fram ved å sette beina i bakken. Denne sykkeltypen ble angivelig produsert i flere tusen eksemplarer.
Den første pedaldrevne sykkelen ble konstruert av skotten Kirkpatrick Macmillan i 1839. Pedalene dro i bakhjulet ved hjelp av strenger, og hadde ikke noe kjede. Denne typen ble plagiert av mange, men slo ikke bredt igjennom.
Rundt 1860 satte en franskmann pedaler rett på forhjulet. For å kunne kjøre raskere, økte man størrelsen på forhjulet, og dermed ble den karakteristiske «veltepetteren» (velosipeden) utvikla. Dennes sykkeltypen ble svært utbredt.
Sykkelen med kjedetrekk til bakhjulet ble funnet opp i 1879, men ble først utvikla i en populær utgave i 1885. Denne typen var langt lettere å stige på og av enn velosipeden, og ble derfor kjent som «trygghetssykkelen». Ved å bruke forskjellig størrelse på kjedets tannhjul var det fortsatt mulig å holde en høy hastighet. Det er grunnkonstruksjonen i denne sykkeltypen som stort sett tilsvarer dagens sykler.
Engelskmannen Joseph Lucas konstruerte i 1879 en oljelykt som kunne monteres på akslingen. Den ble kalt en navlykt og var den første egentlige sykkellykta. Mange forskjellige løsninger dukket etterhvert opp, og både stearin- og karbidlykter ble brukt før den første elektriske lykten så dagens lys i USA i 1898.
Tohjulssykkelen er selvfølgelig stabil i bakover-forover-retningen. Når sykkelen ikke ruller er stabilitet i sideretningen ikke gitt og det er nesten umulig å holde balansen. Når sykkelen ruller derimot kan rytteren ved hjelp av styret bestemme nøyaktig hvor kontaktpunktet med bakken - i forhold til kroppens posisjon - skal være. Eksempelvis svinger rytteren kort mot høyre hvis han står i fare for å falle mot høyre; derved flyttes bakkekontakten mot høyre og det oppnås en loddrett, balansert posisjon igjen. Dette fungerer fordi sykkelens masse er langt lavere enn rytterens.
Styrets akse står ikke loddrett, men luter litt bakover. Forhjulets bakkekontakt ligger derfor bak forlengelsen av akselinjen. Dette er gjort slik for å øke sykkelens stabilitet og muliggjør styring uten å holde hendene på styret. Både styringen og balanseringen gjøres da ved sideveis bøyning av overkroppen for å justere tyngdepunktet. I detalj skjer dette ved en kortvarig ubalanse som endrer kjøreretningen og en langsom balansering etterpå.
Tre- og flerehjuls sykler er selvsagt alltid stabile, slik krakker og stoler er det.
Etthjulssykkelen fungerer som tohjulssykkelen gjør i sideretningen, og i tillegg må rytteren flytte punktet for bakkekontakten i kjøreretningen direkte under sin egen kropp. For å kunne oppnå dette i begge retninger (fremover og bakover) er pedalene fast koplet til hjulet; det er ingen frigang. Etthjulsykkelryttere anvender ofte pendling av tyngdepunktet bak-frem for økt kontroll i sideretningen. Etthjulssykkelen er en utvikling for akrobatikk og kroppsutfoldelse; den egner seg ikke som kjøretøy da den er svært ustabil og mangler bremser.
Styring skjer generelt ved en kombinasjon av tilført ubalanse og en litt forsinket gjenoppretting av den. Dette beskriver fysikken men foregår selvfølgelig helt ubevisst for rytteren.
I svinger er den stabile posisjonen ikke helt loddrett men finnes i en vinkel som er gitt av kombinasjonen av tyngdekraften og systemets sentrifugalkraft.
For at tohjulssykkelen skal kunne rulle fritt uten nødvendig bevegelse av beina har pedalene fått frigang i forhold til drivhjulet. Dette åpnet muligheten for å bruke pedalbremser som trer i funksjon ved å trø pedalene i bakoverretning.
Lette sportssykler har ofte fast kopling mellom skoene og pedalene. Slik kan den passive foten trekke i pedalen for å øke drivkraften. Koplingen mellom sko og pedal kan selvfølgelig oppheves for sikkerhetens skyld ved spesielle bevegelser av foten, ofte skråstilling.
Sykkelhjulet ser så banalt enkelt ut, men det ligger skikkelig ingeniørarbeid bak denne konstruksjonen.
Hjulenes kombinasjon av lett vekt og stor styrke oppnås i sideretningen ved at eikene er satt i en V-form sett bakfra i nedre halvdel av hjulet. Eikene trekkes hardt til ved hjelp av innstillbare muttre som er plassert i felgen. Felgen blir slik utsatt for store statiske krefter som søker å gjøre den mindre. At felgen motsetter seg dette fører til store strekkrefter i eikene, og derved stor styrke i hjulet på grunn av det store antallet eiker.
Styrken i kjøreretningen oppnås på tilsvarende vis ved at eikene også er fordelt mellom begge sider av navet sett fra siden. Av den grunn krysser eikene hverandre.
Ujevnhetene i bakken ville være plagsomme for rytteren hvis ikke to mekanismer sørget for å redusere dem. Den ene er de luftfylte dekkene som demper rystninger for både sykkel og rytter, og samtidig reduserer slagkrefter til hjulene. Den andre demperen ligger i fjærene til setet; de demper større, langsommere rystninger, men bare for rytteren. Modernere, dyrere sykler har i tillegg fjærende støtdempere foran, bak eller på begge hjul. For spesielle formål kan de være nyttige, men ofte øker de vekten og gjør sykkelen mere tungtrødd siden de forbruker energi. Av sistnevnte grunn kan noen typer støtdempere blokkeres ved et enkelt handgrep.
Diamantrammen er klart den stabileste rammen. Imidlertid passer den ikke for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Den såkalte stanga, altså det øvre horisontale røret, ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer betegnes som damesykler. Damesykler er gjerne noe tyngre enn herresyklene (med diamantramme) for tilsvarende styrke. Samtidig må rammen rundt bakhjulet dekkes til med et lett nett slik at klærne ikke kan komme inn i eikene.
Hvor mye dekkene presses inn av rytterens vekt er å betrakte som en slags motbakke. Høyere lufttrykk er derfor å foretrekke når sykkelen skal være lett-trødd. Imidlertid fører lavt trykk til bedre demping og derfor mer komfort. Sportssykler har av disse grunner ganske tynne dekk; her spiller komfort mindre rolle.
Kongsvinger sykkelfabrikk (O. Westby) bygde den første norskfabrikerte sykkelen i 1897.
Øglænd Cyklelager i Sandnes ble i 1892 agent for sykler fra tyske Hengstberg. Litt senere fikk de også agentur for amerikanske The World-sykler. Disse ble importert i deler og montert på Sandnes. I tillegg monterte de egne sykler basert på løsedele-import under merkene Fram og Viking.
Øglænd bygget sin egen fabrikk i 1906. De lanserte merkenavnet DBS (Den Beste Sykkel) i 1932 på Øglænd-syklene, et merke som i løpet av etterkrigstiden ble landet ledende sykkelmerke. I 1949 starter Øglænd med eksport av norske sykler. Øglænd bygget ny fabrikk i 1972, og fusjonerte i 1996 med Cycleurope, Europas største sykkelprodusent. Produksjonen i Norge ble samtidig lagt ned, men salgskontorene ligger fortsatt i Sandnes.
I perioden ca 1920-1960 fantes det egne sykkelmerker i mange bygder. Dette var små mekaniske verksteder eller sykkelreparatører som kjøpte umonterte sykler fra store fabrikker, monterte dem selv, og satte eget varemerke på syklene. Slike sykler hadde sjelden særlig utbredelse ut over eget nærmiljø, og er lite dokumentert. Fra Fosen i Sør-Trøndelag kjenner vi til at man i Åfjord hadde Åfjord-sykkelen, mens sykkelverkstedet J.A. Berg i Ørland, ca 50 km lenger syd, solgte Yrjar-sykkelen. Denne perioden med små, lokale merker opphørte gradvis etterhvert som trykketeknikk, nasjonale medier og merkevareideologi tillot mer intens markedsføring fra noen aktører som etterhvert vant større markedsandeler.
Der det finnes stier som brukes av gående og syklende, føler mange at syklistene burde bruke infrastrukturen som oppfattes som laget for syklister. Dette er en tilbakevendende debatt i mange land, selv om lov og hevd er veldig klar på dette punktet. Nærmere om denne debatten i artikkelen Debatten om sykling på gangstier
I noen land, som for eksempel Nederland og Danmark finnes et forholdvis godt utbygd nett med sykkelfelt og egne sykkelveger, separert både fra gående og biltrafikk.
Sandnes har et svært godt utbygd gang- og sykkelveinett i hele byen. I 1996 startet Sandnes med bysykler. I 1997 fikk Sandnes Miljøverndepartementets Miljøbypris for ordningen med gratis sykler i Sandnes. I dag finnes det over 100 bysykler i Sandnes.
Rytterne kan grovt deles inn i to kategorier. De kraftsterke rytterne vil på ett eller annet tidspunkt forsøke å sprenge feltet eller gå i brudd slik at de kan gå alene over mål. Sprintere vil derimot sammen med sitt lag forsøke å holde feltet samlet slik at de kan vinne en sprint. Laget vil da sette opp farten når mål nærmer seg og dra sprinteren opp i god posisjon til å komme først i mål.
Den mest kjente konkurransen i landeveissykling er Tour de France som ble arrangert for første gang i 1903.
BMX Freestyle er den grenen innen BMX som har fått økende interesse. Innen denne grenen er det ytterligere fire grener - dirt jumping, ramp, street og flatland.
I dirt jumping (vanligvis forkortet til bare "dirt") konkurrerer rytterne på en bane bestående av flere hopp og landinger, alt laget i jord. I konkurranser blir rytterne bedømt utifra triksene de gjør på disse hoppene, samt flyt, stil og originalitet.
I rampkonkurransen konkurreres det i både vert og miniramp, sistnevnte kun i VM, mens vert er en populær gren i X Games. Vert-sykling er sykling i en høy ramp (halfpipe) hvor noe av veggene når vertikal retning.
Street går ut på å finne elementer rundt i bylandskapet som kan sykles på. Gelendere (rails), kanter, murer o.l. er vanlige elementer. Konkuranseformen av street foregår i skateparker, da det vil være praktisk umulig å arrangere en konkuranse over et så stort område som streetsykling innebærer. I skateparkene er hinderene omtrent de samme, men mer tilrettelagt og konsentrert på et mindre område.
Flatland er en gren som går ut på å gjøre forskjellige triks på sykkelen mens man ruller rundt på et flatt område. Denne grenen skiller seg ut fra de andre, da det ikke er snakk om hopp eller ramper her.
I 2005 ble organisasjonen International BMX Freestyle Federation opprettet og er lagt under Det internasjonale sykkelforbundet (UCI). IBMXFF ble opprettet for å ivareta idrettens verdier dersom freestyle-grenen skulle komme på OL-programmet.
Downhill (eller utforsykling) er syklingens Formel 1. Løypene er som teknisk vanskelige terrengsykkel-løyper, men i mye brattere terreng. Noen løyper er til og med i så viltert terreng at det å gå gjennom den er er en utfordring, og til og med noen ganger umulig. Med hastigheter opp til rundt 80km/t er utforsykling klart en av de farligste sykkelsportene og klassifiseres som ekstremsport.Utstyret som brukes er fulldempete sykler med utstyr som er laget for ekstreme påkjenninger. Rammene på utforsyklene er bygd for å tåle ekstreme påkjenninger, en vanlig sykkel ville ikke overlevd et utforløp. En ny utforsykkel koster rundt 30 000-40 000 kroner; mens de dyreste koster opp imot 100 000 kroner Brukt ligger en utforsykkel på rundt 20 000. I dag er det også kommet flere billige versjoner som er laget for nybegynnere i sporten, med gunstig utstyr til gunstige priser. Disse syklene ligger på alt fra 15 000-20 000 kroner fra butikken. Utforsykling foregår på fulldempa sykler, dvs. støtsemping foran og bak. Vanlig vandringslengde på demperene er rundt 20cm, både foran og bak. I tillegg til demping har utforsykler også skivebremser og kjedefører (en innretning som hindrer kjedet i å falle av i fart på grunn av ujevnt underlag og harde landinger). En utforsykkel med både for-og bakdemper kalles en fulldemper, en med kun fordemper eller ingen dempere kalles en hardtail.
Dirtjump er en gren hvor man hopper på store jordhopp med dirtjump-sykler (hard-tail og skivebremser). Her gjør man forskjellige triks, og prinsippet er det samme som bmx dirt jumping. Ofte er det en serie jordhopp etter hverandre så man kan gjøre en "line" (en rekke forskjellige triks etter hverandre).
Slopestyle er den konkuranseformen som er vanligst idag, sammen med utforsykling. Mens utforsykling er en ren racing-sport, går slopestyle ut på triks, flyt og stil. Det er altså ingen tidtakning her. Resultatene blir avgjort ved at et panel med dommere gir syklistene poeng for hver "run" (nedfart), basert på triks, stil, linjevalg og utnyttelse av parken. Syklistene kjører ned en løype som ligger i utforbakke, og som er full av forskjellige elementer ("hindere"). Vanlige elementer er hopp, drops (man hopper utfor en kant, og lander lavere enn utgangspunktet), step-ups (det motsatte av drops, man hopper og lander høyere enn utgangspunktet) og North-Shore (broer bygget over bakkeplan. Ender ofte i en dropp).
Læringskurven for å klare å sykle på etthjulssykkel er svært bratt. En god start er å sykle langs et gjerde på et jevnt horisontalt underlag. Et anslag på treningstid som trengs for gjennomsnittlig tohjulssyklist er 3 timer. Etter frigjøring fra gjerde er læringskurven betydelig lavere.
Etthjulssykling har litt til felles med bakhjulssykling, som ofte ansees som enklere. Erfaringen er likevel klar, det krever langt mer trening for å beherske bakhjulssykling enn etthjulssykling.
SyklingKjøretøyer
Fiets?????BezicletaBicicleta?????Bicikl?????????BicicletaJízdní koloBeicCykelBeikFahrradJalgratas????????BicycleBicicletaBicikloTxirrindu??????BicycletteRotharRothairBicicleta?????????BiciklBicikloSepedaReiðhjólBicicletta???????Pit?????????BirotaVelosip?dsDviratisKerékpárBasikalFietsFietse???SykkelBikeVelosipedRowerBicicletaBiciclet?Iskaymuyu?????????BicycleBicykelDvokolo??????SapédahPolkupyöräCykel????????????????Xe ??pBisiklet?????????????????Dv?ratis???
Tilbake
Sykler finnes i flere utgaver, både med ett, to, tre og fire hjul. Tohjulssykkelen er mest vanlig. På grunn av at sykkelen drives med pedalkraft, er den et miljøvennlig alternativ til motoriserte framkomstmidler, som for eksempel bil eller motorsykkel.
Historie
thumb|Modell av von Drais' «løpemaskin» fra 1817.Foto: Andreas Praefcke] JarvinSykkelen som oppfinnelse kan ikke krediteres til én bestemt person. Det foregikk en utvikling hvor pedaler, kjedetrekk, gir ble tilføyd sparkesykkelen, som var den første konstruksjonen som lignet nåtidens sykler.
Det er heller ikke sikkert hvem som oppfant sparkesykkelen. Det finnes angivelig tegninger laga av Leonardo da Vinci-eleven Giacomo Caprotti som forestiller en sykkel, men det er omstridt hvorvidt det er en forfalskning, og om konstruksjonen faktisk kunne fungere som en sykkel. Andre kilder angir greven av Sivac som oppfinneren, da han i 1791 skal ha konstruert en sparkesykkel, men teorien er omstridt.
Langt mer pålitelige er beretningene om tyske Karl von Drais, som i 1817 fant opp det som skulle bli kalt «dresinen». Her var det snakk om en tohjulet sparkesykkel hvor syklisten satt overskrevs og sparka seg fram ved å sette beina i bakken. Denne sykkeltypen ble angivelig produsert i flere tusen eksemplarer.
Den første pedaldrevne sykkelen ble konstruert av skotten Kirkpatrick Macmillan i 1839. Pedalene dro i bakhjulet ved hjelp av strenger, og hadde ikke noe kjede. Denne typen ble plagiert av mange, men slo ikke bredt igjennom.
Rundt 1860 satte en franskmann pedaler rett på forhjulet. For å kunne kjøre raskere, økte man størrelsen på forhjulet, og dermed ble den karakteristiske «veltepetteren» (velosipeden) utvikla. Dennes sykkeltypen ble svært utbredt.
Sykkelen med kjedetrekk til bakhjulet ble funnet opp i 1879, men ble først utvikla i en populær utgave i 1885. Denne typen var langt lettere å stige på og av enn velosipeden, og ble derfor kjent som «trygghetssykkelen». Ved å bruke forskjellig størrelse på kjedets tannhjul var det fortsatt mulig å holde en høy hastighet. Det er grunnkonstruksjonen i denne sykkeltypen som stort sett tilsvarer dagens sykler.
Engelskmannen Joseph Lucas konstruerte i 1879 en oljelykt som kunne monteres på akslingen. Den ble kalt en navlykt og var den første egentlige sykkellykta. Mange forskjellige løsninger dukket etterhvert opp, og både stearin- og karbidlykter ble brukt før den første elektriske lykten så dagens lys i USA i 1898.
Virkemåte og konstruksjon
Det er en helt feilaktig og ganske utbredt myte at sykkelens stabilitet oppnås ved hjelp av hjulenes gyroskopiske krefter. Hvis dette skulle være riktig ville en søke å bruke tunge felger, noe som ikke er tilfellet. Langsom kjøring ville heller ikke gi stabilitet slik.Tohjulssykkelen er selvfølgelig stabil i bakover-forover-retningen. Når sykkelen ikke ruller er stabilitet i sideretningen ikke gitt og det er nesten umulig å holde balansen. Når sykkelen ruller derimot kan rytteren ved hjelp av styret bestemme nøyaktig hvor kontaktpunktet med bakken - i forhold til kroppens posisjon - skal være. Eksempelvis svinger rytteren kort mot høyre hvis han står i fare for å falle mot høyre; derved flyttes bakkekontakten mot høyre og det oppnås en loddrett, balansert posisjon igjen. Dette fungerer fordi sykkelens masse er langt lavere enn rytterens.
Styrets akse står ikke loddrett, men luter litt bakover. Forhjulets bakkekontakt ligger derfor bak forlengelsen av akselinjen. Dette er gjort slik for å øke sykkelens stabilitet og muliggjør styring uten å holde hendene på styret. Både styringen og balanseringen gjøres da ved sideveis bøyning av overkroppen for å justere tyngdepunktet. I detalj skjer dette ved en kortvarig ubalanse som endrer kjøreretningen og en langsom balansering etterpå.
Tre- og flerehjuls sykler er selvsagt alltid stabile, slik krakker og stoler er det.
Etthjulssykkelen fungerer som tohjulssykkelen gjør i sideretningen, og i tillegg må rytteren flytte punktet for bakkekontakten i kjøreretningen direkte under sin egen kropp. For å kunne oppnå dette i begge retninger (fremover og bakover) er pedalene fast koplet til hjulet; det er ingen frigang. Etthjulsykkelryttere anvender ofte pendling av tyngdepunktet bak-frem for økt kontroll i sideretningen. Etthjulssykkelen er en utvikling for akrobatikk og kroppsutfoldelse; den egner seg ikke som kjøretøy da den er svært ustabil og mangler bremser.
Styring skjer generelt ved en kombinasjon av tilført ubalanse og en litt forsinket gjenoppretting av den. Dette beskriver fysikken men foregår selvfølgelig helt ubevisst for rytteren.
I svinger er den stabile posisjonen ikke helt loddrett men finnes i en vinkel som er gitt av kombinasjonen av tyngdekraften og systemets sentrifugalkraft.
For at tohjulssykkelen skal kunne rulle fritt uten nødvendig bevegelse av beina har pedalene fått frigang i forhold til drivhjulet. Dette åpnet muligheten for å bruke pedalbremser som trer i funksjon ved å trø pedalene i bakoverretning.
Lette sportssykler har ofte fast kopling mellom skoene og pedalene. Slik kan den passive foten trekke i pedalen for å øke drivkraften. Koplingen mellom sko og pedal kan selvfølgelig oppheves for sikkerhetens skyld ved spesielle bevegelser av foten, ofte skråstilling.
Sykkelhjulet ser så banalt enkelt ut, men det ligger skikkelig ingeniørarbeid bak denne konstruksjonen.
Hjulenes kombinasjon av lett vekt og stor styrke oppnås i sideretningen ved at eikene er satt i en V-form sett bakfra i nedre halvdel av hjulet. Eikene trekkes hardt til ved hjelp av innstillbare muttre som er plassert i felgen. Felgen blir slik utsatt for store statiske krefter som søker å gjøre den mindre. At felgen motsetter seg dette fører til store strekkrefter i eikene, og derved stor styrke i hjulet på grunn av det store antallet eiker.
Styrken i kjøreretningen oppnås på tilsvarende vis ved at eikene også er fordelt mellom begge sider av navet sett fra siden. Av den grunn krysser eikene hverandre.
Ujevnhetene i bakken ville være plagsomme for rytteren hvis ikke to mekanismer sørget for å redusere dem. Den ene er de luftfylte dekkene som demper rystninger for både sykkel og rytter, og samtidig reduserer slagkrefter til hjulene. Den andre demperen ligger i fjærene til setet; de demper større, langsommere rystninger, men bare for rytteren. Modernere, dyrere sykler har i tillegg fjærende støtdempere foran, bak eller på begge hjul. For spesielle formål kan de være nyttige, men ofte øker de vekten og gjør sykkelen mere tungtrødd siden de forbruker energi. Av sistnevnte grunn kan noen typer støtdempere blokkeres ved et enkelt handgrep.
Diamantrammen er klart den stabileste rammen. Imidlertid passer den ikke for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Den såkalte stanga, altså det øvre horisontale røret, ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer betegnes som damesykler. Damesykler er gjerne noe tyngre enn herresyklene (med diamantramme) for tilsvarende styrke. Samtidig må rammen rundt bakhjulet dekkes til med et lett nett slik at klærne ikke kan komme inn i eikene.
Hvor mye dekkene presses inn av rytterens vekt er å betrakte som en slags motbakke. Høyere lufttrykk er derfor å foretrekke når sykkelen skal være lett-trødd. Imidlertid fører lavt trykk til bedre demping og derfor mer komfort. Sportssykler har av disse grunner ganske tynne dekk; her spiller komfort mindre rolle.
Sykkelproduksjon
- Se også artikkelen Norske sykkelprodusenter
Kongsvinger sykkelfabrikk (O. Westby) bygde den første norskfabrikerte sykkelen i 1897.
Øglænd Cyklelager i Sandnes ble i 1892 agent for sykler fra tyske Hengstberg. Litt senere fikk de også agentur for amerikanske The World-sykler. Disse ble importert i deler og montert på Sandnes. I tillegg monterte de egne sykler basert på løsedele-import under merkene Fram og Viking.
Øglænd bygget sin egen fabrikk i 1906. De lanserte merkenavnet DBS (Den Beste Sykkel) i 1932 på Øglænd-syklene, et merke som i løpet av etterkrigstiden ble landet ledende sykkelmerke. I 1949 starter Øglænd med eksport av norske sykler. Øglænd bygget ny fabrikk i 1972, og fusjonerte i 1996 med Cycleurope, Europas største sykkelprodusent. Produksjonen i Norge ble samtidig lagt ned, men salgskontorene ligger fortsatt i Sandnes.
I perioden ca 1920-1960 fantes det egne sykkelmerker i mange bygder. Dette var små mekaniske verksteder eller sykkelreparatører som kjøpte umonterte sykler fra store fabrikker, monterte dem selv, og satte eget varemerke på syklene. Slike sykler hadde sjelden særlig utbredelse ut over eget nærmiljø, og er lite dokumentert. Fra Fosen i Sør-Trøndelag kjenner vi til at man i Åfjord hadde Åfjord-sykkelen, mens sykkelverkstedet J.A. Berg i Ørland, ca 50 km lenger syd, solgte Yrjar-sykkelen. Denne perioden med små, lokale merker opphørte gradvis etterhvert som trykketeknikk, nasjonale medier og merkevareideologi tillot mer intens markedsføring fra noen aktører som etterhvert vant større markedsandeler.
Salg og vedlikehold av sykler
Sykkelens deler
Påbudt utstyr
Følgende utstyr er påbudt på sykler i Norge Forskrift om krav til sykkel:- minst to bremser som virker uavhengig av hverandre, den ene på framhjulet og den andre på bakhjulet
- rød refleks bak («kattøye»)
- hvit eller gul refleks på pedalene
- ringeklokke
- lykt både foran og bak (ved sykling i mørke/dårlig sikt)
Forskjellige typer tohjulssykler
- Terrengsykkel er først og fremst tiltenkt sykling i terrenget, men blir også mye brukt i andre sammenhenger. Syklene kjennetegnes ved kraftige dekk, sterke bremser, mange gir med stort spenn i utvekslingen og små rammer. Det er også vanlig med dempere.
- Landeveissykkel eller racersykkel er sykler for å sykle raskt på asfaltveier. Thor Hushovd og de andre gutta i Tour de France bruker slike sykler. De veier minimalt og dekkene er smale og pumpes harde. Sykkelen er kompromissløs, alle detaljer på sykkelen skal bidra til at farten blir så høy som mulig.
- Hybridsykkel er en blanding mellom terrengsykkel og landeveissykkel, og er en lettrillende sykkel som er beregnet på å komme seg raskest mulig fra A til B. Hjulene er på 28", og dekkene er vanligvis smalere enn de som sitter på terrengsyklene. Dekkene har heller ikke så grove knaster, dette for å få mindre friksjon og bedre trilleevne.
- Freeride-/Utforsykkel brukes til å kjøre freeride-konkuranser og droppe ned dropp (hoppe ned et lite "stup" eller ned fra spesiallagd stilas ("North-Shore"). Den originale terrengsykkelen er utgangspunkt for disse syklene. Rammen er forsterket, sykkelen har større vandring i gaffelen, og som oftest en bakdemper med stor vandring. Syklene har gjerne også hydrauliske skivebremser.
Sykkelen som framkomstmiddel
Sykkelen før bilen
Infrastruktur for sykling
Etter norske og internasjonale lover og regler betraktes sykler som kjøretøy. Syklende som bruker sykkelen som framkomstmiddel har grovt sett de samme rettigheter og plikter som fører av andre kjøretøy. I noen land, som i Norge er det slik at syklende generelt tillates å bruke fortau og gangstier, men da ubetinget på de gåendes premisser.Der det finnes stier som brukes av gående og syklende, føler mange at syklistene burde bruke infrastrukturen som oppfattes som laget for syklister. Dette er en tilbakevendende debatt i mange land, selv om lov og hevd er veldig klar på dette punktet. Nærmere om denne debatten i artikkelen Debatten om sykling på gangstier
I noen land, som for eksempel Nederland og Danmark finnes et forholdvis godt utbygd nett med sykkelfelt og egne sykkelveger, separert både fra gående og biltrafikk.
Sykkelen i by
Sykkelbyen Sandnes
Fra Norges sykkelhistories spede barndom og frem til i dag har Sandnes alltid vært Sykkelbyen i Norge. Grunnen til dette er at landets største sykkelprodusent Øglænd DBS hadde sin sykkelfabrikk i Sandnes helt fra 1906. Sykkelproduksjonen er nå nedlagt i Sandnes, med det drives fremdeles med produktutvikling av sykler i Sandnes.Sandnes har et svært godt utbygd gang- og sykkelveinett i hele byen. I 1996 startet Sandnes med bysykler. I 1997 fikk Sandnes Miljøverndepartementets Miljøbypris for ordningen med gratis sykler i Sandnes. I dag finnes det over 100 bysykler i Sandnes.
Sykkelheisen Trampe, Trondheim
Militær bruk
En infanterist som er satt opp med sykkel og bruker denne til forflytning kalles hjulrytter. Hjulryttere har vært i bruk i flere land, for eksempel Sveits Sveitsisk hjulrytterregiment (lest 24. mai 2006 10:30), Danmark og Norge. Under Vietnamkrigen fraktet Nord-Vietnam store mengder forsyninger over Ho Chi Minh-stien på sykkel About the legendary Ho Chi Minh Trail (lest 24. mai 2006 10:30).Transporttilbehør til sykkel
Sykkel som sport
Sykling kom på OL-programmet for menn i 1896. Sykling for kvinner ble først en OL-gren i 1984Banesykling
- Hovedartikkel: Banesykling
Landeveissykling
- Hovedartikkel: Landeveissykling
Rytterne kan grovt deles inn i to kategorier. De kraftsterke rytterne vil på ett eller annet tidspunkt forsøke å sprenge feltet eller gå i brudd slik at de kan gå alene over mål. Sprintere vil derimot sammen med sitt lag forsøke å holde feltet samlet slik at de kan vinne en sprint. Laget vil da sette opp farten når mål nærmer seg og dra sprinteren opp i god posisjon til å komme først i mål.
Den mest kjente konkurransen i landeveissykling er Tour de France som ble arrangert for første gang i 1903.
BMX
BMX (BMX-sykling) står for Bicycle Moto Cross. Syklene er 20" cross-sykler.Sykkelsporten er delt opp i to grener, racing og freestyle. Racing foregår på lukkede baner som minner mye om motorcrossbaner. Rytterne kjører også med klær som minner mye om de motorcross-ryttere har. Dette var en stor del av hensikten da sporten ble dannet, da den oppsto blant barn som ønsket å bli som motorcross-heltene sine.Syklene har kun et gear, vanligvis 44x16 tenner. Denne sporten var svært populær på begynnelsen av 1980-tallet, men interessen har sunket de siste årene. I USA er det profesjonelle BMX-lag.BMX Racing er blitt OL-gren i Beijing i 2008.BMX Freestyle er den grenen innen BMX som har fått økende interesse. Innen denne grenen er det ytterligere fire grener - dirt jumping, ramp, street og flatland.
I dirt jumping (vanligvis forkortet til bare "dirt") konkurrerer rytterne på en bane bestående av flere hopp og landinger, alt laget i jord. I konkurranser blir rytterne bedømt utifra triksene de gjør på disse hoppene, samt flyt, stil og originalitet.
I rampkonkurransen konkurreres det i både vert og miniramp, sistnevnte kun i VM, mens vert er en populær gren i X Games. Vert-sykling er sykling i en høy ramp (halfpipe) hvor noe av veggene når vertikal retning.
Street går ut på å finne elementer rundt i bylandskapet som kan sykles på. Gelendere (rails), kanter, murer o.l. er vanlige elementer. Konkuranseformen av street foregår i skateparker, da det vil være praktisk umulig å arrangere en konkuranse over et så stort område som streetsykling innebærer. I skateparkene er hinderene omtrent de samme, men mer tilrettelagt og konsentrert på et mindre område.
Flatland er en gren som går ut på å gjøre forskjellige triks på sykkelen mens man ruller rundt på et flatt område. Denne grenen skiller seg ut fra de andre, da det ikke er snakk om hopp eller ramper her.
I 2005 ble organisasjonen International BMX Freestyle Federation opprettet og er lagt under Det internasjonale sykkelforbundet (UCI). IBMXFF ble opprettet for å ivareta idrettens verdier dersom freestyle-grenen skulle komme på OL-programmet.
Freeride, Downhill (DH), Dirtjump (DJ), & Slopestyle
Freeride er en gren hvor det gjelder å få flyt nedover en bratt fjellside/ nedovergående sti. Det er ikke nødvendigvis viktig at det skal gå så fort som mulig, men en må ha flyt nedover dvs. jevne svinger, fly jevnt gjennom luften når man hopper, og å ikke bremse noe særlig ned for hindre etc.Downhill (eller utforsykling) er syklingens Formel 1. Løypene er som teknisk vanskelige terrengsykkel-løyper, men i mye brattere terreng. Noen løyper er til og med i så viltert terreng at det å gå gjennom den er er en utfordring, og til og med noen ganger umulig. Med hastigheter opp til rundt 80km/t er utforsykling klart en av de farligste sykkelsportene og klassifiseres som ekstremsport.Utstyret som brukes er fulldempete sykler med utstyr som er laget for ekstreme påkjenninger. Rammene på utforsyklene er bygd for å tåle ekstreme påkjenninger, en vanlig sykkel ville ikke overlevd et utforløp. En ny utforsykkel koster rundt 30 000-40 000 kroner; mens de dyreste koster opp imot 100 000 kroner Brukt ligger en utforsykkel på rundt 20 000. I dag er det også kommet flere billige versjoner som er laget for nybegynnere i sporten, med gunstig utstyr til gunstige priser. Disse syklene ligger på alt fra 15 000-20 000 kroner fra butikken. Utforsykling foregår på fulldempa sykler, dvs. støtsemping foran og bak. Vanlig vandringslengde på demperene er rundt 20cm, både foran og bak. I tillegg til demping har utforsykler også skivebremser og kjedefører (en innretning som hindrer kjedet i å falle av i fart på grunn av ujevnt underlag og harde landinger). En utforsykkel med både for-og bakdemper kalles en fulldemper, en med kun fordemper eller ingen dempere kalles en hardtail.
Dirtjump er en gren hvor man hopper på store jordhopp med dirtjump-sykler (hard-tail og skivebremser). Her gjør man forskjellige triks, og prinsippet er det samme som bmx dirt jumping. Ofte er det en serie jordhopp etter hverandre så man kan gjøre en "line" (en rekke forskjellige triks etter hverandre).
Slopestyle er den konkuranseformen som er vanligst idag, sammen med utforsykling. Mens utforsykling er en ren racing-sport, går slopestyle ut på triks, flyt og stil. Det er altså ingen tidtakning her. Resultatene blir avgjort ved at et panel med dommere gir syklistene poeng for hver "run" (nedfart), basert på triks, stil, linjevalg og utnyttelse av parken. Syklistene kjører ned en løype som ligger i utforbakke, og som er full av forskjellige elementer ("hindere"). Vanlige elementer er hopp, drops (man hopper utfor en kant, og lander lavere enn utgangspunktet), step-ups (det motsatte av drops, man hopper og lander høyere enn utgangspunktet) og North-Shore (broer bygget over bakkeplan. Ender ofte i en dropp).
Etthjulssykkel
Etthjulssykkel er en sykkel med ett hjul, hjulet drives med pedaler. Om pedalene ikke er montert på senter av hjulet kalles fartøyet «Ultimate Wheel» forkortet til UW. Ultimate Wheel er uten noen norsk oversettelse. Høye etthjulssykler bruker kjede. Utbredelsen i Norge er minimal, men økende. Trubaduren Arnie Norse er en av dem som er kjent for å bruke etthjulssykkel, han spilte gitar og sang mens han syklet.Læringskurven for å klare å sykle på etthjulssykkel er svært bratt. En god start er å sykle langs et gjerde på et jevnt horisontalt underlag. Et anslag på treningstid som trengs for gjennomsnittlig tohjulssyklist er 3 timer. Etter frigjøring fra gjerde er læringskurven betydelig lavere.
Etthjulssykling har litt til felles med bakhjulssykling, som ofte ansees som enklere. Erfaringen er likevel klar, det krever langt mer trening for å beherske bakhjulssykling enn etthjulssykling.
Sykkel som fritidsaktivitet
Terrengsykling
Terrengsykling er et bra alternativ til å gå i skogen.Tursykling
Tur og ferie med sykkelen er en populær aktivitet for mange. Syklistenes Landsforening nettside har gjennom mange år utviklet informasjon for tur og feriesyklisten - turbeskrivelser, kart og bøker, tips for planlegging og gjennomføring av turer m.m.- Syklistenes Landsforening gi ut et nyhetsbrev om Sykkelturisme hver måned. Utgivelsen er et ledd i arbeidet med å fremme sykkelturisme i Norge. Les siste utgave av nyhetsbrevet her nettside.
- Syklistenes Landsforening startet sommeren 2002 arbeidet med å teste sykkelruter og foreningen har til nå testet 20 sykkelruter i Norge. Her finner du detaljert informasjon om sykkelrutene og lenker til ytterligere informasjon om disse. nettside.
Mosjonssykling
En sykkel som er fastmontert og brukes til treningsformål kalles ergometersykkel eller trimsykkel.Kuriosa
- Etthjulssykkel, sykkel med bare ett hjul.
- Tandemsykkel er en spesiell vri av den originale tohjulssykkelen. Man sitter to eller flere på den, og begge kan være med på å tråkke sykkelen fremover.
- Liggesykkel
- Trehjulssykkel
- Firehjulssykkel
- Velociped populært kalt «Veltepetter» var forløperen til dagens sykkel med pedaler.
- Før det hadde man: Løpesykkelen som bare holdt seg selv i gang i nedforbakker.
Sykkelrestaurant
Stavanger lufthavn, Sola har Norges eneste sykkelrestaurant, med navnet Jonas.Restauranten er en temarestaurant bygget rundt Øglænd og DBS. Her kan man nyte sitt måltid med sykler under taket, på veggene samt at det er lagt inn sykkeldeler i gulvet under glass. Restauranten hevder at man kan få sin favorittrett servert av en syklende kelner.Sykkelbutikk
Anton Sykkeldelisk er Oslos største sykkelbutikk.Organisasjoner
- Syklistenes Landsforening organiserer nytte- og tursyklister, og har aktive nettsider.
- European Cyclists' Federation organiserer SLF sine søsterorganisasjoner over hele Europa og har assossierte medlemmer i andre kategorier og fra andre land.
- Aksjonsgruppen Ikke Stjel Sykkelen Min! har informasjon om låsing av sykkel, test av låser, forsikring, alarm, sykkelregister og hvordan sykkeltyver arbeider.
- Falck sykkelregister er et nasjonalt register for sykler. Det har som mål å redusere sykkeltyverier og finne eiere til sykler som innleveres til hittegods.
- Sykkelturisme i Norge er Norges overordnede organisasjon for sykkelturisme og har informasjon på sine nettsider om tilbud for sykkelturister over hele Norge
Litteratur
Generelt
- Heino Døygaard. Den store sykkelboken : utstyr, reparasjon, turopplevelser. Spektrum, 2000
- Gustav Nielsen. Glade hjul : sykkelen i tekst og bilder. Pax, 1981. ISBN 82-530-1136-9
- Litteratur om cykler, cykling og cykeltrafik : en bibliografi over dansk litteratur 1886-1976, norsk og svensk litteratur 1965-1976 og et udvalg af tysk, engelsk og amerikansk litteratur 1965-1976 / udarbejdet af Erling Truelsen. København, 1977. ISBN 87-980557-0-4
Tursykling
- Heino Døygaard. BMX sykling. Schibsted, 1984. ISBN 82-516-0984-4
- Knut Bjoraa. Sykkelopplevelser : turforslag fra hele Norge. Aschehoug, 1993. ISBN 82-03-17307-1
- Øyvind Wold. Beintråkk : 28 norske terrengsykkelturer. Friluftsforlaget, 1999
- Trine Andersen. Sykkelferie i Norge - 24 turer. Syklistenes Landsforening www.slf.no 2005 nettside
- Yngve Carlson og Sissel Jenseth. Sykkelturer i Buskerud 25 turer". Syklistenes Landsforening nettside
Sykkelproduksjon
- Jonas Schanche Jonasen. Jonas Øglænd gjennom 100 år. Sandnes, 1968
- Per Øglænd. Firmaet Jonas Øglænd gjennom 123 år [1]. Sandnes, 1990
- Sigurd J. Øglænd, Jonas B. Øglænd og Philip Pedersen. Jonas Øglænd : 75 år, 18. april, 1868-1943. Av innholdet: «Sykkelens historie i korte trekk gjennom 125 år» / av Philip Pedersen. s 209-238
- Norske sykkelfabrikanter og grossisters forening : NSGF : 10. juni 1918-10. juni 1943. Redaksjon: Jonas B. Øglænd m.fl. Sandnes, 1943.
- Gresvig : 40 år i sport. Oslo, 1943
Konkurransesykling
- Georg Apenes. Hjulrytterne kommer. Cappelen, 1993, ISBN 82-02-14100-1
- Pierre Chany. Regnbuens saga : Chicago 1893-Oslo 1993 : sykkel-VM gjennom 100 år. Oslo, 1993. ISBN 82-516-1503-8
- Per Jorsett. Norsk sykkelsports historie : Norges cykleforbund 1910-2000. Forbundet, 2000
Kilder
Eksterne lenker
- tekniskmuseum.no sykkelens tekniske utvikling i tekst og bilder
- En sidelengs sykkel
- velo.info er en informasjonskanal som formidler utdrag av rapporter om sykling, hovedsakelig om samferdsel som er billig, miljøvennlig, miljøskapende og helsebringende.
- Velo Mondial koordinerer internasjonale sykkelkonferanser med global deltakelse. Nært knyttet til Velo City-konferansene.
- SyklingensVerden.com Norske og internasjonale sykkelnyheter samt et omfattende fotoarkriv.
- Sykkel fra PaxLeksikon
- Sykkelferie i Norge er et nettsted med ruteforslag og annen turinformasjon fra Stiftelsen sykkelturisme i Norge
- Enhjulingsida er et nettsted for etthjulssykkel, her kan du få hjelp, tips og triks, samt se filmer av enhjuling og spille enhjulingspill. Inkludert forum hvor man kan utveksle erfaringer.
- Terrengsykkel er et populært nettsted for terrengsykling med artikler, bilder og et aktivt nettforum.
SyklingKjøretøyer
Fiets?????BezicletaBicicleta?????Bicikl?????????BicicletaJízdní koloBeicCykelBeikFahrradJalgratas????????BicycleBicicletaBicikloTxirrindu??????BicycletteRotharRothairBicicleta?????????BiciklBicikloSepedaReiðhjólBicicletta???????Pit?????????BirotaVelosip?dsDviratisKerékpárBasikalFietsFietse???SykkelBikeVelosipedRowerBicicletaBiciclet?Iskaymuyu?????????BicycleBicykelDvokolo??????SapédahPolkupyöräCykel????????????????Xe ??pBisiklet?????????????????Dv?ratis???